Det er lørdag og nesten alle evangelister er samlet i Ogada Church. Det er som et hellig alvor over stedet der Daniel underviser evangelister fra Kenya og Tanzania. Vi venter utenfor spent på å få møte dem. Så kommer det ut fra lokalet ca. åtti evangelister i alle aldre sammen med vår broder Daniel Masaga. Her viste de stor respekt til Daniel, som den store Guds mann han egentlig er, og her ble det en anledning til å ta noen gruppebilder før de brøt opp, og vi fikk hilse på dem. Halleluja! Her var det mange herlige åndsfyllte mennesker, og jeg som Elisabeth i bibelen – kjente det jublet i mitt indre. Her var brødre som virkelig er gått over fra døden til livet. Det ble kontakt med en gang, og nye vennskap for livet.
Søndag, og første møte med søndagsskolen. Her var det en herlig flokk som sang og siterte Guds ord, og så var det ikke lenge før jeg fikk en liten gutt i fanget. Og for en stemning da barne sang, det var noe himmelsk over det, søndagsskole var ikke noe lekepark, men det handlet om bibelens Jesus, og ordet ble innprentet i de små hjertene. Veien tilbake til «Daniels dala» (bo sted) så fulgte ungene oss hjem, og klart de var spente på om vi kanskje hadde noe godteri til dem. For et herlig folkeslag, alle smiler og vinker til oss, men det jeg også la merke til var at det var ikke bare oss som fikk oppmerksomhet, det her er en del av daglig livets folke-skikk.
Nå var tiden inne for å gjøre seg klar til første møte og folket hadde for lengst begynt å møte opp i menigheten. På veien opp til lokalet så høres det himmelske seiers toner og folket strømmer på. Vi ble ledet inn på et siderom og måtte vente til tiden var inne til og møte menigheten. Sommerfugler i magen, samtidig som jeg kjenner en dragning til å delta i møtet. Vi toger inn og sangen stiger opp til himmels, her er det ingen som sitter stille, nei, folk i alle aldre er helt med og det vrimler av liv. Her kjenner jeg meg hjemme, jeg smelter helt når jeg ser alle de herlige smilene fra forsamlingen, og dette hadde jeg aldri forventet meg. Daniel tar til orde og det er som sprengstoff, folket er med, over åttehundre mennesker og alle forventningsfulle og hungrige for evangeliets budskap.
Plutselig er det vår tur til å komme med en hilsning til menigheten. Vi tar først noen norske sanger før vi vitner. Elisabeth trår til, folket er så begeistret for henne – spesielt barna – de sluker hvert et ord hun sier. Så synger hun himmelen ned med en kjent engelsk sang. Så ble det min tur og avlegge mitt vitnesbyrd. Folk satt i forundring og tårer, de trodde ikke at en som er hvit kunne ha hatt en så fæl og vanskelig barndom, et helt ødelagt menneske. Men så kom Jesus med sin kraft og sprengte i stykker alle Satans bånd og lenker, og nå var jeg fri – Halleluja! Mine norske venner hadde ikke engang hørt mitt vitnesbyrd heller, bare noen bruddstykker. Tror de sorte trodde alle hvite hadde det bra og levde som konger uten problemer, så vitnesbyrdet skapte reaksjoner.
Thor Ivar trår til og forkynte Guds levende ord salvet av Ånden. Hvem skulle tro at en med så lite engelsk-kunnskap skulle klare å forkynne med ånds og krafts bevis som en erfaren Afrika-misjonær! Troens ord var som dynamitt og sprengte veien inn i hjertene til folket, han tar helt av, og brødrene er helt med. Glory! Da etter-møtet kom, var det mange av evangelister som løp fram først for å ta imot budskapet, og det vrimlet av søkende sjeler som ropte ut i sin nød. Jeg tenkte i mitt stille sinn «åssen skal det her ende», det er bare første møte og Satan er allerede rasende. Her vekkes det opp en lengsel i Guds folk til og søke dypere inn i Guds rike. Det er sann vekkelse her på stedet.
Den første dagen vi hadde fri besøkte vi noen enker som hadde fått hus sponset av folk i Norge, og vi oppsøkte klinikken og barnehjemmet. Jeg var veldig imponert av klinikken og det de fikk til med så lite, de dekker et ganske stort behov, alt fra fødsler, hiv testing og til og med tannlege. Ikke verst for et område så langt vekk i fra alfa veien. Barnehjemmet fikk vi også besøkt, og det er store kontraster når en tenker på åssen vi i Norge har det. Det å være foreldreløs i bush-området er ikke bare-bare. Der var det en liten jente som hadde mistet familien på grunn av aids, og hun selv var smittet med hiv. Tenk selv hvilken framtid hun har, stakkar, og oppå det trenger hun ekstra omsorg til å bekjempe situasjonen hun er i. Her var det mange herlige barn som har en litt tøffere hverdag en barn flest. Husk dem i deres bønner, og om Gud minner deg så er det store behov, det skal ikke mye til å legge maten på bordet, men ikke lett uten at noen rekke ut en hånd. Det er mange behov, og det skal så lite til for å gjøre en stor forskjell.
Skal si at jeg ble positivt overasket over gjestfriheten, vennligheten og ikke minst maten! Har selv reist i mange land og spist mye rart, – men her var det nydelig! Så mye de fikk ut av bananer – de ble brukt istedet for poteter, til pommesfrites og til og med mos. Det smakte ikke banan men mere som en smakefull potet, nam nam. Kylling blev servert til nesten hver lunsj og kveldsmåltid, og så så mange varianter av retter! Noe av det nydeligste jeg smakte var geite-kjøtt, i en stuing og grillet, så mørt og smakfullt. chapati ble også en favoritt, med syltetøy og en kopp chai-te, eller til middag som en tjukk lefse. Og til frokost var det omelett og loff-skiver med chai-te eller kaffe, og en god stund der vi samtalte om Guds godhet til oss osv.
Etter et par dager så begynte «crusaidene» for fullt, vi skulle ut med lastebilen. Folket strømmet på for å være med, det er det her som er livet deres. Første møte var i nabo-bygda, lastebilen er på plass og musikken spilles høyt, det er markedsdag og mange folk tilstede. Så er det noen brødre som vitner, – og du og du, kanskje skjønner man ikke språket men det var ingen hindring, du ble liksom dratt helt med. Lokalbefolkningen undret seg over dette, at noen få hvite som stortrivdes i deres samvær, som om vi ikke visste at det var noen fargeforskjell i det hele tatt.
Folket strømmer på også nå, og det er flere hundre tilstede. Noen sanger og vitnesbyrd først, og så Thor Ivar, med et herlig forløsende budskap. Mange søker forbønn, jeg mener veldig mange, da appellen kom til de som ville ta imot Jesus Kristus som sin personlige frelser. Etter at de ble bedt for så var appellen til de som ønsket og bli helbredet, mange rakk opp hånden, og mens brødrene ba så begynte folk og rope, mange ble helbredet, og noen fikk muligheten til og vitne om det de hadde opplevd. Du snakker, for en herlig seier for Guds rike, stor jubel i himmelen, samtidig som stor forvirring i fiendens leier.
Hver dag dro vi ut til forskjellige steder og Gud stadfestet ordet med helbredelser og tegn og under. Flere hundre har nå blitt frelst og – uten å overdrive – nesten like mange helbredet og løst fra Satans makt. Djevelen åpenbarte seg i all sin vrede etter første uke, han skulle ikke sitte stille og tolerere det som vi nå var del i. Han angrep Thor Ivar med alt løgnens list og bedrag og prøvde å knekke ham. Noen dager prøvde han å ødelegge møter med fryktelig dårlig vær, himmelen svartnet plutselig og det ble fullt storm med vind, regn og lyn. Men Gud være lovet, at han som er med oss ER større enn han som prøver å ødelegge. Seieren ble vunnet på Golgota høyden for alle oss som tror, idag er fienden avvæpnet, beseiret. Halleluja!
Gud som er rik på miskunn, viste Thor Ivar sin suverene løser makt idet han sendte sitt Ord og fridde broderen ut øyblikkelig. Fem minutter etter dro vi til Tanzania, hvor for min del, så jeg evangeliets kraft åpenbart. Etter sang og vitnesbyrd så skulle Thor Ivar opp på plattformen på lastebilen. Du kunne kjenne den autoritet som Gud hadde gitt han, han var uredd og gikk på. Mens han forkynner så ser jeg noe merkelig, som er bare fra Herren. Det var godt over tusen mennesker tilstede da plutselig ca. tretti løper fram gråtende og faller på kne med hendene i været, noen er overbøyd da demoner ble kastet ut av dem som en hvit spytt-klump som kom ut av munnen og falt til jorden. Her tror jeg skjedde mye mer enn det vi aner, og igjen – mange kom og ble frelst og helbredet. Gud står bak sine løfter, og det har vi sett med egne øyne. Det her skaper en ennå større hunger etter å oppleve mere med Herren. Jeg tror vi bare så vidt skummer overflaten. Gud er, og kan, gjøre større ting enn det vi tror og fatter med all vår menneskelige begrensninger, han har fortsatt ALL makt i himmelen og her på jorden bare vi slippe Han til i våre liv.
Møtene etter den kampfulle dag var ikke som før. I Norge det fortelles om en herlig tid med maranata da det kokte i møtene. Her var det sånn, folk ropte og priste Herren under forkynnelsen, det var ikke lett å stå stille. Stampende føtter og hendene i været, og høye rop. Halleluja! Den Hellige Ånd var så mektig tilstede. Jeg så til og med muslimer med hendene i været under tilbedelse til vår Gud, da Thor Ivar forkynte om David som beseiret Goliat, da Guds Ånd kom over ham. Hvilken mektig Gud vi har, og han gjør ikke forskjell på folk. Han ser til hjertet om det er villig og helt med Ham. Etter at skarene ble frelst og helbredet så var det en atmosfære av Kristi kjærlighet, og folket ville ikke hjem, vi sang og lovpriste Gud for alt det som var skjedd.
Kvelden før avreise så hadde familien Masaga ordnet en festaften for oss hos Daniel og Emma. Vi fikk gaver og en kledning som var tradisjonell for distriktet, litt lik prestedrakter. Det sier bare en ting; at vi var blitt tatt imot med åpne armer, og at det var Guds tid og plan for oss å være tilstede. Resultater viste det, og flere steder vi besøkte så var distrikts-høvdinger på møtene og sto fram og ville har en slik menighet på deres sted, andre gav oss tomt til å bygge menighetslokaler. Skal si folket var grepet og begeistret, mange ble vunnet for himmelen, og vi vet at når huset er fullt, så reiser vi hjem til himmelen. Halleluja!
Siste møtet våres i Ogada Church. Lokalet er stappfullt. Sangen og begeistringen stiger. Atmosfæren er gnistrende og er til å ta på, spenning og forventning som jeg sjeldent har opplevd. Den Hellige Ånd er så mektig tilstede, vitnesbyrdene samstemmer med det Herren har for menigheten idag. Så kommer et budskap fra vår broder Thor Ivar. Han er tent, ordet er brennende, forsamling tar imot nesten i sjokk. Ja det er Herren som taler gjennom vår bror, om når Guds Ånd kommer over oss så blir vi til et annet menneske. Sterk, djerv og ikke redd, som Samson som slo løven med bare hender. Nødvendigheten med Den Hellige Ånds ild og kraft i våre liv for å være i tjenesten for evangeliet og daglige liv. Skal si – jeg har aldri hørt eller opplevde makan, og sett med egne øyne kraftens evangeliet i praksis. Her skjedde mye bland Guds folk denne dag, og jeg tror det bare er begynnelsen til noe mektig som Gud vil gjøre for de som er villige.
Skal si at jeg personlig har også opplevd en forvandling her, og jeg vet at jeg blir aldri mer den samme etter denne tur. Tenk at blant det som vi kaller for tredje verden, der har de bibelsk vekkelse, familier og sjeler bli frelst. Her har jeg sett Guds nåde stor, sett det som jeg har lest om i bibelen, og det har skapt en lengsel etter enda mer av dette. En kunne se og oppleve at til og med våre afrikanske brødre har også blitt vekket opp på nytt, nå var det en større glød over dem, og takknemlighet for å være del av dette var tydelig å se på dem. Tenk at de kom langveis fra hver eneste dag for å være med på disse «crusaidene», og på sånne elendige veier hvor de måtte haike eller tar buss. Her er mennesker uten trygd, ingen penger i banken, men ofrer tid til Guds sak, og gjør alt de kan for bare å kunne delta i møtene. Vi har virkelig mistet noe her hjemme med alt overflod som drenerer livet ut av oss, for ikke å snakke om døde menigheter som er blitt helt tyst, kanskje på tide at vi som Guds folk reiser oss igjen og komme tilbake til vår første kjærlighet. Og ikke unnskylde oss at det skjer bare i Afrika, Gud gjør ikke forskjell på folk, kanskje vi har det for komfortabelt.
av. Svein Åge Mathisen